WHO og elektronisk helse - hvordan kan vi bidra?

Tove Sørensen, kronikkforfatter. Foto: Jan Fredrik Frantzen

Internasjonale organisasjoner, som Verdens helseorganisasjon (WHO), bør utnytte IKT bedre i sine helseprogram. Som WHOs samarbeidssenter for telemedisin og e-helse har vi tre utfordringer vi må bidra til å løse før dette kan bli en realitet.

Norge er ledende på helse og helseteknologi, og vi gir mest til bistand og utvikling i verden. Internasjonalt samarbeid innen teknologi og samfunn foregår imidlertid på andre arenaer, primært drevet av forskningsmiljøene. Norge er så godt som fraværende innenfor telemedisin og e-helse i lav- og middelinntektsland. Norad har, så vidt jeg kjenner til, ingen policy på IKT og utvikling. Internasjonalt er det vanskelig å forklare at land med lite og ingen erfaring i telemedisin og e-helse, og langt mindre oljepenger, er store aktører, mens Norge kun stiller med gode intensjoner, om vi overhodet er til stede.

Norsk kompetanse

Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST) ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), har nettopp forlenget avtalen fra 2002 som WHOs samarbeidssenter for telemedisin og e-helse. Utnevnelsen skyldes lang erfaring med telemedisin (medisinsk behandling på avstand), i Nord-Norge og Nordvest Russland. NST bistår og opptrer på vegne av WHO i spørsmål knyttet til telemedisin og e-helse.

Telemedisin og e-helse fikk sin første WHO-policy i 1998. Strategien tok for seg hvordan «helsetelematikk» kan styrke WHOs arbeid mot «helse for alle» ved å utvikle mer effektive og bedre helsesystemer. Utviklingen skjøt fart da WHO i 2005 vedtok en resolusjon om e-helse. Senere har WHO etablert «Global eHealth Observatory», en kartlegging av status for telemedisin/e-helse i medlemslandene.

NST opplever økt etterspørsel av norsk kompetanse fra enkeltpersoner og fra institusjoner. For en liten institusjon er statusen som WHO-senter en unik mulighet til å lære av andre. Nettverket og kunnskapen i WHO er grunn god nok for å være samarbeidssenter, selv om det vanligvis ikke følger finansiering med utnevnelsen.

En horisontal aktivitet?

Hva får så WHO ut av samarbeidet? Som koordinator for samarbeidet har jeg reflektert over dette. Fra WHO opplever vi varierende etterspørsel og diffuse forventninger.

Telemedisin og e-helse betraktes ofte som noe særegent. WHO er intet unntak. Det er min overbevisning at telemedisin og e-helse bør være en horisontal aktivitet i helsetjenesten - og i hver organisasjon - om det er et lite lokalsykehus eller en stor og kompleks organisasjon som WHO. Det er gode grunner for å synliggjøre feltet med en egen enhet, men for å få effekt, bør e-helseteknologi integreres i alle store program, som malaria, tuberkulose, hiv/aids og mor/barn. Ved NST strever vi fortsatt med å få til et samarbeid med WHOs fagansvarlige for de enkelte helseprogrammene: «Det er sikkert vel og bra med IKT, men det vi holder på med, er å få ned spedbarnsdødeligheten og bekjempe smittsomme sykdommer. Kort sagt - vi jobber med helse».

Hvis vi kommer forbi utfordringen, er neste hindring «bevis»: Hvordan kan vi vite at telemedisin og e-helse «virker»? Vi har nok forskningsbasert kunnskap til å si at telemedisin og e-helsetjenester er et tilfredsstillende alternativ til «vanlige helsetjenester». Vår viktigste samarbeidsoppgave er kanskje å formidle forskning og «best practice» på at teknologi er en del av helsetjenesten, ikke en «fix-it»-løsning.

Utfordringen er å formidle det generelle ved konseptet slik at telemedisin gir mening i en global helsesammenheng og åpner for lokale tilpasninger. Den tredje strukturelle utfordringen er behov. Situasjonen i WHOs Europa-region er at land der telemedisin og e-helse er en realitet eller en reell mulighet, er mer orientert mot den regionale og europeiske dimensjonen enn mot WHO. De (vi) har ikke behov for WHOs råd i denne sammenheng. På den andre enden av skalaen ser vi at land som har kommet relativt kort i innføring av IKT i helsevesenet, har så mange andre utfordringer at telemedisin og e-helse sjelden blir prioritert i de bilaterale avtalene med WHO. Dette er alvorlig siden lav- og middelinntektsland får stadig større problemer med å ta de rike igjen, jo dypere den digitale avgrunnen blir.

Dette handler heller ikke om store, nye, skinnende teknologiprogram for verdens helse, snarere tvert i mot. Det handler om å etterspørre og bygge inn en IKT-komponent i eksisterende helseprogram - stille kontrollspørsmålet: Hvordan kan satsingen gjøres bedre eller mer effektiv ved hjelp av IKT? Det handler ikke først og fremst om penger, men om holdning og handling.

Klikk her for å se kronikken i Dagens Medisin hvor den ble publisert 30.01.2011.